Tatiana Paris, som er vokst opp i en nomadisk barndom, og er gitarist og bassist. Hun komponerer, improviserer og fremfører musikk som «taler til hjertet, rytmen og spekteret med intensitet og appetitt», som det står om henne på internettet. Hennes senere karriere, som har vært fylt opp av «institusjonelle erfaringer», har sett henne møte og eksperimentere med et bredt spekter av estetikk: improvisert musikk, argentinsk tango, pop, jazz, afrikansk musikk med mere. Denne rikdommen har gitt opphavet til hennes rå, poetiske stil, slik man hører på debutalbumet Gibon, hvor hun opptrer solo med preparerte gitarer, objekter og kassetter, og som ble utgitt på Carton Records i desember 2022.
Hennes nylige samarbeid har inkludert band og prosjekter som blant annet The Bridge, Seb Martel, Christine Salem, Eve Risser’s Red Desert Orchestra, Thomas de Pourquery, Théo Ceccaldi, Simone, Sandra Nkaké og mange flere.
På sin nye utgivelse, thalle, samarbeider hun med organisten Rachel Langlais på to låter, mens hun selv trakterer gitar, vokal, radioer, kassettspillere, modular synthesizere og objekter, og vi får ni «strekk», hvor hun, i presseskrivet, sammenliignes med blant andre gitaristen Fred Frith.
Det er relativt eksperimentell musikk vii får møte på platen, hvor åpningen «intro», nesten kan spores til noe trompeteren Arve Henriksen kunne vært involvert i. For det kan nesten høres ut som det er en trompet som åpner i et lyrisk landskap, før vi får «t h a l l e I» hvor orgelet kommer inn og styrer med lange toner. Og herfra og ut er det behagelig, drone-lignende affære vi får være med på.
Hele vegen vokser musikken på en fin måte. Hun kommer inn med litt «manipulert» vokal, som sammen med de andre instrumentene skaper en spennende reise i et musikalsk landskap som (nesten) kan sammenlignes med noe Jon Hassell, eller flere av hans «arvtagere» kunne ha gjort.
Det er spennende musikk hun bringer til torgs. Det er eksperimentelt, interessant og jeg har en formening om at hun har brukt god tid i studio for å sette sammen disse solostykkene. Tekstene er hentet fra forfattere som Pierrick Pagé, Joséphine Bacon og Marie Andrée Gill, og i de sekvensene hvor vokalen står i forgrunnen, minner hun om noe av det vi fikk av musikk på slutten av 1980 og begynnelsen på 1990-tallet på det belgiske selskapet Les Disques du Crépuscule.
En variert, spennende og interessant utgivelse fra ei dame som har mye nytt å melde på sin andre soloutgivelse.
Jan Granlie